|
|
|
|
Backyard igjen
Med tre så til de grader ulike band på en og samme kveld skulle det godt gjøres å ikke finne noe knask for enhver smak.
Aviendha / Buff Momo / Hypertension
Garage
Tirsdag 15.11
Da jeg oppdaget at Aviendha var navnet på en krigerjomfru i fantasy-serien ”The Wheel of Time” av Robert Jordan, ble jeg en smule skeptisk. Det siste jeg var i humør til denne tirsdagskvelden var en gjeng med festpyntede småalver som spilte plingplong-harpe og sang om den magiske månen på andre siden av hufsegufseskogen. Jeg hadde hatt en lang og stressende dag, og terskelen for å bli alvorlig forbannet var urovekkende lav. Heldigvis slapp jeg plingplonget.
Aviendha spiller, vel, progmetal. Jeg tror ikke jeg tråkker noen på tærne med den definisjonen. Fremførelsen bærer preg av et lite selvhøytidelig band som ikke føler at de har noe å bevise. Da gjør det et særlig sterkt inntrykk når de gjør faktisk gjør det. Jeg har ærlig talt ikke noe å utsette på det Aviendha leverte; de kunne gjerne holdt det gående i tre kvarter til. Særlig begeistret ble jeg for de søvnige stoner-partiene ispedd frenetiske jazztrommer; dette var gjennomført både arrangementmessig så vel som på det rent visuelle planet. Uten tvil et av de mest modne bandene jeg har sett på en slik scene.
Backyard er et konsept der unge håpefulle får spille seg varme på en profesjonell scene. Et slikt konsept kan, og skal, gi plass til mange forskjellige uttrykk. For publikums del er dette flotte greier; uansett favorittsjanger får du noe som er sånn noenlunde i din gate. Samtidig kan det bli et helsikes antiklimaks å skulle gå rett fra frenetisk, progressiv metal til myk kattungepop.
Det er lett å falle for Buff Momo. Dette er fløyelsmykt og flørtete; her er det ingen skarpe kanter man kan skjære seg på. Buff Momo beveger seg nemlig i et av de mykeste og mest behagelige musikalske landskapene jeg har vært borti på lenge.
Setlisten var fylt med gode melodier og småfrekk gitarriffing – når sant skal sies er det sjelden jeg har opplevd at riffing i kuvøsepop fungerer så godt som det det faktisk gjorde her. Dessverre var det langt mellom disse forløsende øyeblikkene, så det hele ble ofte en tanke pregløst og småkjedelig. Men pent, gudbevares.
Og jo da. Vokalen var svak. Men den passer godt inn i lydbildet ellers, så vi får la den passere.
Etter at alle vennene til Aviendha og Buff Momo var gått, var det Hypertensions tur til å gå på scenen.
Hypertension består av en gjeng unge gutter som utviser en total mangel på respekt for et kresent konsertpublikum. Og det er en god ting. Går du rett i strupen allerede fra første stund så kan ingen klandre deg for ikke å ha tatt oppgaven på alvor. Dette var rock nok og en streit avslutning på en overraskende god kveld. Det eneste som trakk ned var en jevnt over halvkjip vokal; den var aldri direkte dårlig – bare litt stresset og sur. Heldigvis hadde bandet det så gøy på scenen at det var umulig å ikke bli smittet.
Dersom Hypertension tar seg et par måneder i øvingslokalet, investerer i en dugelig vrengpedal og sporer opp en ny vokalist, kan dette bli riktig så spenstig. Sjelden har jeg sett et så stort livepotensial i et så ungt band, så dersom de ikke forhaster seg kan Hypertension bli et band å regne med i løpet av et par korte år…
[Av: Petter Lønningen - 21.11.2005]
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Hitfactory:
Webredaktør: Anders Nordanger
Redaksjonen: Tomas Fordelsen og Bjarte Malum.
Webansvarlig: Einar Irjan Ananiassen
Grafikk: Ole Storesund
Opphavsrett © 2003-2010 Hitfactory
|
|
|
|
|
